Direkte rødt!

Det er helt hårreisende. Helt utrolig rett og slett! Nå må FIFA, UEFA, NFF eller noen andre ansvarlige ta et oppvaskmøte og rydde opp i denne farsen. Min tidligere lagkammerat Morten Giæver spiller for 1.divisjonslaget Tromsdalen. Sist helg spilte de mot FK Nordlandsbanken (Tromsdalen vant, hahahahaha). I det 49. minutt skjedde det forferdelige. Unge Giæver vanæret fotballens renome på det kraftigste. Det han gjorde burde kvalifisert til direkte rødt kort, og utestengelse i opptil 5 år. Minst. Men neida, dommeren lot det hele passere uten så mye som en advarende pekefinger.

Sjekk Bladet Tromsøs livedekning av kampen, så skjønner du hva jeg mener.

Fy faen. Tenk deg, med steikepanna og primus rett foran mål. Fytti katta.

Ferger snur!

Etter en ni timer lang biltur i Vibekes Toyota Corolla har et stort problem gjort seg gjeldende i livet mitt. Siden Vibekes Toyota Corolla ikke har innebygd musikk, måtte man underholde seg selv i alle de ni timene. Det ble skikkelig ille på ferga fra Skarberget til Bognes.

Jeg mener nemlig bestemt at mange bilferger i vårt langstrakte land er bygget slik at de absolutt IKKE kan kjøre like greit begge veier. Altså at de i en bestemt retning kjører FREMOVER, og i den motsatte retningen RYGGER. Dette fører til at fergen enkelte ganger må snu slik at bilene slipper å rygge i land.

La meg skissere et eksempel. En ferge, la oss kalle den "Øystein IV", står ved kai på den ene siden, la oss kalle den Nordsiden, av et sund som vi kan kalle for Strømsundet. "Øystein IV" står med nesen forover, det vil si at bilene som skal fra Nordsiden til den andre siden, la oss kalle den Langsiden, av Strømsundet, kjører inn i "Øystein IV"s bakende. Når "Øystein IV" så er full av biler, og skal krysse Strømsundet, kjører "Øystein IV" bare rett ut fra kai, og parkerer fronten ved fergeleiet på Langsiden. Da kan bilene kjøre pent og pyntelig i land og gjøre det de nå enn måtte ha å gjøre på Langsiden.

La oss videre tenke oss at det er noen biler som er ferdige med å gjøre det de skulle gjøre på Langsiden, og som vil kjøre med "Øystein IV" over Strømsundet tilbake til Nordsiden. Nå står "Øystein IV" med snuten inn mot land, og bilene kjører inn foran. "Øystein IV" er bygget slik at den ikke kan rygge over hele Strømsundet, så fergen rygger ut fra kai, og snur for å kjøre med snuten frem over hele det lange Strømsundet. Men når "Øystein IV" når Nordsiden, kan den ikke bare kjøre rett inn til fergeleiet, for husk at bilene kjørte på fergen i fronten! Så nå må "Øystein IV" snu en gang til, for så å rygge inn til kai slik at bilen kan kjøre i land på Nordsiden.

Som dere ser, dette har jeg full kontroll på. Hva er så problemet? Joda, mine to medpassasjerer på denne turen med Vibekes Toyota Corolla, Vibeke og Stina, er ikke enige med meg. De mener nemlig at det ikke finnes ferger som må snu. De mener at alle fergene kan kjøre like greit i begge retninger.

Dersom noen kan komme med oppklarende fakta rundt dette temaet, blir jeg usannsynlig glad. Med oppklarende fakta mener jeg selvsagt ytringer som støtter mitt standpunkt i saken.

Ferger både RYGGER og SNUR. Ikke alle, men noen i alle fall. Det er jeg overbevist om inntil det motsatte er ettetrykkelig bevist. Og antakeligvis litt til.

Til bake

Bloggen er død. Leve bloggen.

Nei, den er ikke død. Som tidligere nevnt i 9100 Blogg kan operativsystemet DOS være til besvær. Jeg velger å skylde på DOS for denne bloggens 10 måneders lange fravær.

Ja, jeg skal være flink til å oppdatere bloggen.

Helt ærlig, ja, jeg skal være flink til å oppdatere bloggen.

1. juledag har det jammen kjipt. Snakk om dagen Gud glemte! 1. nyttårsdag har i alle fall fått hopprenn. Dagen etter dagen har igrunn ingenting. Hva har så jeg gjort for å få denne dagen til å snike seg inn i historieboka/glemmeboka (stryk det som ikke passer)? Utrolig lite. Her følger en liten liste:

• Spist julefrokost (klokken 13:30)
• Spist middag (klokken 18:30)
• Spilt Vil Du Bli Millionær
• Spilt poker
• Trent

To ganger spising, og to ganger spilling altså. Men denne treningen? Hva kan det være? Har jeg løftet ølglasset til min munn, og tatt femten repitisjoner? Har jeg løpt opp og ned trappa til toalettet på grunn av for mye ribbe? Ånei! Jeg har vært helt utrolig flink. Jeg har nemlig løpt. Lenge. Og langt! Creds mottas med takk.

------------------------------------------------------------------------------------------------

Ellers er jeg kjempefornøyd med julegavene jeg fikk. Både treningsbag, genser, jakke og sekk falt i smak. Og alle pengene til å kjøpe kamera for er jeg evig takknemlig for. Og pokersett kan nå føres opp som en av mine eiendeler. Jeg skal kjøpe en gave til meg selv i romjula. En duk. Riktig, en pokerduk.

syk : nå!

Da var det gjort, alle julegaver er i havn. Og det hele to dager før julaften! Det er nok en soleklar ny personlig rekord for min del. Jeg er av dem som helst kjøper flesteparten av gavene på lillejulaften, og får unna de to-tre innkjøpene før kirketid på julekvelden. Men ikke i år! Etter en særdeles effektiv dag (ikke sant Marthe?), kan jeg klappe meg lett på skulderen og kose meg med en avkjølt pils. Og tenke at nå må bare julen komme når den vil, for jeg er klar som et påskeegg.

Jeg vet at jeg og mine samboere DownTown har snakket om dette før. Og jeg er fullstendig klar over at vi er hjertens enige om det. Men jeg må bare si det en liten gang til. Vi skal, skal, SKAL ha Canal+! Å Gud, som jeg skulle ønske at jeg hadde det nå med en gang. Ikke mindre enn 16 kamper fra Premier League i England, på bare 10 dager. Det er hva de sender i jula. Mulig jeg feirer jul i Bodø til neste år, hvis "plussern" er i boks. Det ligger forresten an til en aldri så liten tur til fotballøyene til våren. Er jeg heldig blir det kamp å se også. Og er jeg skikkelig heldig, kommer det ikke til å koste meg et rødt øre.

Ellers så har jeg blitt syk. Type influensa, men feber, hodepine, halskløe og en nese som har sprunget lekk. Hadde man hatt pakninger i nesen, ville en nesemekanker kunne fortalt meg at den burde vært skiftet for minst tretti år siden. For det er ikke måte på hvor mye den skal renne! Det renner ut i strie strømmer, og ingenting ser ut til å hjelpe. Akk ja. Ingen er spesielt overrasket over at jeg har blitt syk. I alle fall ikke over at jeg har blitt syk akkurat nå. De siste ti juleferiene har jeg nok tilbragt åtte i sykesengen. Eller, det har jo vært i min egen seng, men for anledningen kalles den en sykeseng. For det er jo en seng med en syk person oppi. Ikke en syk seng altså, det er jeg som har vært syk, og som er det igjen. Jeg kaller det juleinfluensaen min. Av naturlige årsaker. Men jeg overlever nok. Juleinfluensa er visstnok ikke like dødelig som sin fetter, fugleinfluensa.

Kjør hardt, kjør stil!

Jeg vil gjerne slå et slag. Når man slår et slag, slår man det gjerne for noe spesifikt, og det har jeg også tenkt til å gjøre. Fenomenet jeg vil slå et slag for, er harde pakker. Jeg er nemlig hellig overbevist om at harde pakker er de desidert beste. Det henger nok litt sammen med at myke pakker så alt for ofte inneholder sokker, underbukser, hansker eller slips. Men det er jo ikke til å stikke under et juletre at harde pakker er mye mer spennende! Det er liksom større stas å få en bitteliten hard pakke enn en kjempestor myk. Så jeg ønsker meg utelukkende harde pakker i år. Men ingen regel uten unntak, som den observante leser vil oppdage.

Harde pakker kan være såmangt. Her følger en liten liste over mine favoritter anno 2005:

• FIFA Fever - den ultimate DVD for en fotballfanatiker, til kun kr 99,-
• Poker-bok - selvfølgelig
• BUZZ til Playstation 2 - helt klart vorspielslageren 2006
• En morsom DVD - nevner i fleng: Tufte, Tre Brødre og Påtryneteateret (Tromsøfolk vet at dette er K V A L I T E T!)
• Rensesett til TV/LCD/Plasma - for oss som bare MÅ ta på skjermen...
• Gin på boks - jada, polet har ikke bare pappvin, men nå også pappsprit! Genialt!

Men i år finnes det også en myk pakke som uten problemer kunne sneket seg opp i min nissesekk. Og det er en duk. Nå ler du nok godt, og tenker dine tanker om en gutt på 23 som ønsker seg en duk til jul. Men stopp en halv. Det er ikke en hvilken som helst duk, det er en pokerduk. Altså en duk som man kan legge på et hvilket som helst bord, og forvandle det til et pokerbord! Helt sherriff!

Jaja, det er jo lov å drømme. Det blir vel sokker og AXE gavesett i år og.

Borte bra, hjemme best!

Dette siste halvåret i Bodø har vært ett av mine bedre halvår. Jeg har rett og slett trivdes over absolutt all forventning. Det var med en viss skepsis jeg inntok det forblåste land, men etter ett semester er tvilen blåst bort. Vi har hatt det helt utrolig morsomt! Jeg vil derfor takke absolutt alle journaliststudentene på HBO, for at de har krydret tilværelsen min på sine særegne måter. Tusen takk! Eksamen er vel overstått, og vi har alle fortjent en god ferie hjemme hos våre respektive.

Det er altså juleferie. Og jeg er endelig hjemme i mitt kjære Tromsø. Jeg har vært her i under ti timer, men har allerede tatt min standar kjøretur rundt øya, vært på Jekta, og "trødd stripa" mellom Veita og Nerstranda. Det er så godt å være hjemme! I en by jeg kjenner inn og ut, og en by jeg virkelig kjenner jeg går i ett med. Det er nok noe i det gamle ordtaket. Borte bra, hjemme best. Ingenting er helt som hjemme.

Jeg kjenner at denne jula kommer til å bli eksepsjonelt bra. Ikke fordi jula i seg selv kommer til å bli veldig mye bedre enn alle andre. Men det kommer til å være en vesentlig forskjell fra de siste tre-fire julene mine. Jeg kommer ikke til å grue meg til at jula skal være over. For da skal jeg tilbake til Bodø, til ny leilighet (DownTown), og Journalistmyra. 17 klassekammerater innenfor en radius på 500 meter sier noe. Nilsen like ved sier enda mere. Og fem eller seks innflytningsfester iløpet av to måneder sier alt. Det blir dobbling. Garantert.


Helt til slutt: Beklager en noe sen oppdatering. Grunnen er ganske enkelt en rimelig ustabil tilgang til internett. Det bedrer seg snart.

Tid, et definisjonsspørsmål

Tid er ofte et litt meningstomt uttrykk. Hva er kort tid? Og hvor mye tid må det være for at den skal være lang? Ofte hører man folk si at tiden går sakte. Men hvor fort må den gå før den går fort da? Kan tiden noen gang gå akkurat passelig? Tid er en ting man ofte husker på, men like ofte glemmer. Det er ofte den nære tiden man husker, og den fjerne som går i glemmeboken. Tidsperspektivet blir lett noe forstyrret når man skal tenke på de store linjene. Å sette to uker etter hverandre er ikke en alt for vanskelig tankeoperasjon. Men når ukene blir til måneder, og månedene til år, er det vanskelig å se helheten.

I min iver etter å reise hjem til jul, slo en merkelig tanke meg. Det er utrolig lenge siden jeg kunne si at jeg bodde i Tromsø. Faktisk var det våren 2001. Sagt på en annen måte: nesten 20% av livet mitt har jeg IKKE hatt bostedsaddresse i Tromsø! Det er over 1500 dager siden jeg bodde i Tromsø! Skremmende!

Jeg tenker jo at Tromsø er hjemmet mitt. Men til sommeren er det altså fem år siden jeg hadde Tromsø som hjem. De snart fem årene synes jeg har gått utrolig fort. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at det er så lenge siden jeg forlot min fødeby for å søke den store lykken jeg visste måtte befinne seg der ute i den store verden. Jeg følte at byen min var for liten til å kunne tilby meg alt jeg visste jeg måtte oppleve før jeg kunne kalle meg voksen. Men hva har jeg opplevd? Hva har jeg lært? Etter snart fem år har jeg egentlig bare funnet ut en eneste ting; Tromsø er en utrolig flott by, og jeg lengter hjem.

Men som sagt dro jeg fra Tromsø for å bli voksen. Det har jeg jo på ingen måte blitt. Jeg har med andre ord mye å gjøre før jeg igjen kan pakke sekken, og føre opp et nydelig ni-tall først i postnummeret mitt. Jeg håper tiden det tar før jeg vender hjem går like raskt som tiden det tok å oppdage at tiden går fort når man ikke følger med.

9100 Blogg beklager

Denne bloggen har eksistert i under en uke, og har allerede fått sin første skriftlige klage på innholdet! En suksess med andre ord! Oppvakte og ivrige lesere vil huske et insmett fra fredag som lå ute i offentligheten i ikke mindre enn fem minutter, før det ble lagt direkte i DOS. For alle som ikke fikk det med seg, som nok er de fleste, så var det rett og slett en link til en TV-sending vi laget på skolen nå i høst.

Linken ble lagt ut på bloggen som et rent eksperiment fra en rimelig urutinert blogger, som ville prøve å linke til en videosnutt. Etter at jeg faktisk klarte dette kunststykket, slettet jeg hele innsmettet, siden jeg visste at denne TV-sendingen kun var ment til internt bruk. Overraskelsen var mildt sagt enorm da jeg kunne lese en mail fra en av våre forelesere som ba meg pent om å øyeblikkelig slette linken til TV-sendingen.

Hvilke tilfeldigheter! Det har i ettertid vist seg at nevnte foreleser snublet over 9100 Blogg via en lenke i en annen blogg. Tilfeldighetene skulle videre ha det til at denne snublingen forekom innenfor de tidligere nevnte fem minuttene TV-sendingen lå ute. Jeg sier det igjen. Hvilke tilfeldigheter!

Siden jeg har eksamen i JMS (Journalisten, media og samfunnet) på Tirsdag, velger jeg i dette spesielle tilfellet å følge Vær-varsom-plakaten (pressens etiske regler), og beklage hendelsen. Altså. 9100 Blogg beklager på det sterkeste den aktuelle hendelsen. 9100 Blogg legger seg flat for kritikken, og beklager selvsagt alle ubehagelige opplevelser hendelsen måtte ha medført.

Videre kan det jo nevnes at misforståelsen er avklart med klageren, og alle parter i saken er fornøyde med utfallet. Takk for oppmerksomheten.

Noen ganger er det helt ålreit

Venner er noe av det viktigste man kan ha. Kanskje det aller viktigste. Man har gode venner, dårlige venner, nære venner, perifere venner, venners venner og hvis man er heldig, bestevenner. Og det fineste med å ha venner er at man kan være sammen med dem så ofte man vil. Og i mitt tilfelle er det hele tiden. Det beste jeg vet er å tilbringe tiden min sammen med mennesker som forstår meg, og som jeg forstår minst like mye. Ensomheten forstår meg liksom ikke like godt som mine kjære venner. Det kan ha noe med at ensomheten ikke har samme humoren som jeg har, den har jo faktisk ikke humor i det hele tatt.

Livet mitt er nesten som en endeløs sosial sammenkomst. Sjelden møter du meg alene, og da er det nok bare fordi jeg er på vei et sted for å møte ett eller annet fantastiskt menneske. Jeg tenker tilbake på militærtjenesten min. Ti måneder på Setermoen i Indre Troms. Ti måneder med mennesker rundt meg absolutt hele tiden, selv når jeg sov var det minst fem andre i samme rom. Eller, det stemmer jo ikke helt, for Smebøl overnattet titt og ofte på prestekontoret. Men så ble jeg dimmitert, den 15. mai 2002. Og dro rett til min sommerjobb på et lite rorbu-anlegg på Senja. Der skulle jeg mutters alene drifte utleie av husrom og fiskebåter og -utstyr. Det var usansynlig godt de første to ukene. Jeg kjente på ensomheten og følte at jeg kom i kontakt med den Morten som ligger dypt inne i mitt innerste, som bare jeg selv vet at eksisterer. Min usynlige venn, på mange måter.

Men slapp av, det gikk fort over. De resterende ti ukene var som ti år, og jeg inviterte alle jeg kjente på besøk. Og da kom de, mine kjære venner, og lyste opp min eneboertilværelse i en bortgjemt fjord tre timers kjøretur hjemmefra. Der og da bestemte jeg meg for at jeg absolutt ikke er typen som går alene over Grønland, eller andre passende land- og havområder i diverse klimatiske tilstander. Jeg skulle aldri være så lenge alene igjen!

Her i Bodø har jeg på mitt sedvanlige vis fått mange flotte venner. Jeg blir forresten like overrasket og glad hver gang det skjer. Og jeg er sammen med dem så ofte jeg kan, jeg sitter til og med å snakker med dem på internett når jeg kommer hjem på hybelen. Og jeg hadde aldri i verden overlevd mer enn to uker her uten dem. Men noen få ganger kjenner jeg at det blir litt for mye. Noen ganger får man bare lyst til å være sammen med seg selv, og ingen andre. Av og til er det faktisk helt ålreit å stenge omverdenen ute, å kjenne på en type ensomhet som er god. Den som gjør at du kan møte vennene dine, og verden forøvrig, med et stort smil om munnen neste dag, å vite at du er utrolig heldig som har så flotte venner.

DOS-problemer

Nå har jammen DOS slått til igjen. Dette undervurderte operativsystemet som bringer frem nostalgiske tanker fra tiden da en 486 var kremen av datateknologien. Men DOS er ikke tilbake for å stå på museum. Nei, DOS har en stygg uvane med å stjele viktige dokumenter fra PC-er rundt om i verden. Jeg tror det er fordi DOS føler seg forbigått. Litt som den populære gutten i klassen, som plutselig ikke hadde flere venner da han begynte på ungdomsskolen, og ble tranformert til en skikkelig pøbel.

Hvorfor jeg skriver om dette? Jo, i dag har nemlig DOS vært på raid på laptoppen min, og rappet med seg et særdeles viktig eksamensbasert dokument. I det ene øyeblikket sitter jeg å finpusser på et finurlig og nøye gjennomtenkt rollespill, i neste øyeblikk er hele dokumentet sporløst forsvunnet i DOS. Kjære DOS. Kunne du kanskje tenke deg å vente med å aksjonere til etter eksamen? Og hvorfor i alle dager skal du ramme uskyldige med din hjerteløse terror? Jeg, som til og med har gitt deg credits på denne bloggen, må vel kunne regnes som helt utenforstående i din konflikt med datamiljøet?

Vel. DOS works in mysterious ways. Over til en gladnyhet: Søndagens kirkebesøk er avlyst, for julestemningen har kommet! Og for alle som sliter med å finne godfølelsen, kan jeg dele følgende hemmelige oppskrift på en god, gammeldags julestemning. Den er enkel, men genial. Last ned filmmusikken til julaftens høydepunkt, "Tre nøtter til Askepott". Sett volumet opp, og lukk øynene. Forestill deg en sofa, deg selv i pysjamasen, masse godterier på bordet, og juleklassikeren rullende over skjermen. Julestemningen kommer som tåka i Kollen, smygende som en tiger, og raskt som en gepard.

Klementiner og julebrus

Det er i skrivende stund blitt 8. desember, og altså 16 dager igjen til jul. Julestjernene lyser som neonlys fra Bodøværingers kjøkkenvinduer, og julesangene danser seg ut fra butikkene. Julenissen er på plass på Mega på Mørkved, og jeg har til og med fortært årets første pinnekjøtt. Men har jeg kommet i julestemning? Ikke det minste grann! Jeg er så langt unna julefølelsen man bare kan komme. Og det til tross for at det meste er som det pleier nå rett oppunder jul. Jeg jobber med eksamen, og jeg følger med på en mer eller mindre morsom julekalender på TV. Håndballjentene er igang med nok et mesterskap, og jeg har som vanlig ikke kjøpt en eneste julegave. Hva er det som mangler?

I dag gjorde jeg et siste desperat forsøk på å komme i julemodus. Jeg trampet inn på Mega, og kjøpte med meg en stor pose klementiner, 1,5 liter julebrus, og en melkesjokolade. Vel hjemme fant jeg frem en tegnefilm på TV-en, og satte meg godt tilrette i sofaen. Julestemning, kom til meg! Akkurat som på julaften!

Men tror du det hjalp? Nei. Det kan virke som om julen bevisst unngår meg i år. Muligens er det fordi jeg ikke har kjøpt meg julekalender enda. Men for to år siden ventet jeg til lille julaften med å kjøpe FLAX-kalenderen, og hadde uansett julestemningen på plass første søndag i advent. Det må være noe annet. Hva har jeg gjort julen?

Kanskje min totale ignorering av faste adventstradisjoner endelig har kommet julenissen for øre. Jeg gir jo egentlig blanke i både julepynt, julesalg, julelys, julekalender og julevask. Det har jeg alltid gjort. Advent er for meg en hel måned (og vel så det) med unødvendige og tåpelige greier. Som liten var jeg aldri like glad i juletrefesten som de andre barna, og adventskalenderen min begrenset seg til en kjip tikroners sjokoladekalender fra RIMI. Men jula har bestandig kommet den. Med gaver, god mat, og god stemning. Kan det hende at nissen i år har bestemt seg for å gi meg en lærepenge? Skal årets jul virkelig ikke bli noen gledelig jul for min del?

Jeg kjenner jeg øyeblikkelig må ta noen grep. Dersom ikke julestemningen har ankommet innen søndag, tar jeg på meg finstasen og tropper opp i kirka. Jeg skal stille med stilongs under dressbuksa, slik at jeg kan ta kirkegårdsbesøket rett etter gudstjenesten. Bevæpnet med Sølvguttenes juleplate i øret skal jeg leke at det er selveste julekvelden. Hvis ikke det hjelper på julestemningen min, er julen avlyst for min del. Jeg gidder ikke å være kjærringa som plutselig får julekvelden midt i fanget.

"Jeg skal aldri bli en blogge-nerd"

Som vanlig slenger jeg meg på disse nymotens trendene, og starter en blogg. Det blir som med piratbukser for eksempel. Da de kom var jeg selvsagt kjepphøy og annonserte at jeg "aldri skulle iføre meg slike femibukser". Det tok vel rundt 10 måneder, så var jeg den stolte, eventuelt flaue, eier av ikke mindre enn fem slike lette sommerbukser. Det er vel ikke mindre enn en måned siden jeg sa "jeg skal aldri bli en blogge-nerd". Og her er altså min splitter nye blogg. Her vil du nok bli opplyst om særs viktige detaljer og bli foret med syting og flisespikkeri. Man skal ikke utelukke at en og annen latter vil forekomme som en ren bonus.

Jaja. Om ikke lenge sprader jeg vel rundt med et par splitter nye Buffalo-sko. Kanskje anlegger jeg vankjemmet midtskille, og viser meg offentlig i boblevest mens jeg fryder meg over nattens snøfall. Og, gud forby, hvis denne utviklingen fortsetter henger det vel snart en Bodø/Glimt-drakt på veggen min snart.

Det koster å være nymotens...